Det er så mange av dem, mer enn 70 millioner, som av ulike grunner tenker at de ikke kan fortsette å leve der de er, der de egentlig hører hjemme. Så da reiser de. De pakker sammen og drar. Over land og over hav. Over Middelhavet. Der det stopper opp fordi Norge, EU, Hellas og Tyrkia har blitt enige om at det skal være sånn. Så får vi flyktningleirer på europeisk jord, og måten vi snakker om dem på endrer seg gradvis. De er ikke lenger flyktninger, men migranter. Og det gjør noe med måten folk tenker om folk på. Det er liksom bedre at folk reiser frivillig enn om de flykter, og da trenger vi ikke å snakke om eller til dem med respekt lenger. Da fortjener de på en eller annen måte skjebnen sin, selv om det betyr at Moria-leiren brenner ned rundt dem.

Det er som om vi glemmer disse barna som henger med, som ikke har bedt om å komme til verden på flukt. Som er unnfanget i ett land, født i et annet, med håp om å vokse opp i et tredje. I det som forhåpentligvis er et land som ivaretar retten til en oppvekst i fred og frihet.

Som mor til tre barn som er født og oppvokst i Norge kan jeg bare være takknemlig for at ungene mine alltid har hatt mat på bordet, tak over hodet, seng med dyne og pute, gode dager i barnehage og skole, tilgang til medisiner når de har vært syke, alt dette vi tar for gitt. Likevel kan jeg forestille meg andre måter å være mor på. Mer strevsomme måter. Farligere måter. Livsfarlige måter.

Det som er urovekkende, er at i tillegg til krig, sult og fattigdom, vil vi om ikke så altfor lang tid merke at klimaendringene i stadig større grad fører folk på flukt. Vi kommer uten tvil til å måtte lære oss å leve sammen på andre måter enn vi gjør i dag. Med mindre hvert land murer seg inne for å slippe medansvaret for de flyktningene vi selv er med på å skape, slik strømningene i Europa dessverre viser akkurat nå…

Jeg tror det er viktig å bygge relasjoner på tvers av landegrenser til mennesker vi ennå ikke kjenner. En måte å gjøre det på, er å forsøke å forestille seg hvordan det ville være å måtte forlate hjemstedet sitt fordi det av ulike grunner ikke var mulig å bo der lenger. Kanskje av en så enkel grunn som at flommen som tidligere kom hvert tyvende år nå kommer hvert andre år og drar med seg avlinger og husdyr. Jeg velger å starte med å tenke på mødrene, hele verdens søstre, som uavhengig av livssituasjon håpefullt bærer frem nye verdensborgere.

Mona Nicolaysen
Talsperson, MDG Skien